Jeg synes det er litt trist at ingen har noen solskinnshistorier å fortelle her enda. Men mange av dere er jammen på god vei!
Jeg har jo selv vært en katastrofe de siste to årene, men før det tok jeg jammen av meg 28 kg - jeg gikk ned fra 103 til 75 kg!
Så jeg vet jeg kan klare det igjen... men at jeg nå veier 85 kg igjen gjør jo at min historie ikke egner seg her i denne tråden!
Men min mann, derimot... jeg vil gjerne få fortelle hans historie - for det er en historie om en ny mann og ett nytt liv!
Sommeren 2001 hadde vi besøk fra USA som vi ikke hadde sett på ett år. De fikk øynene mine opp da de en sen kveld spurte meg (når mannen min hadde lagt seg) om jeg ikke var redd for hans helse. Jeg ble ganske paff, og litt "satt ut" av det. Hva jeg svarte husker jeg ikke engang. I ettertid begynte jeg å tenke og innså hvor enormt stor han hade blitt! Det er jo ofte slik at når man ikke veier seg og kiloene bare sniker på - og man ser seg selv og andre hver dag så legges det ikke merke til.
Han strevde med alt... og var gjennomvåt av svette ved den minste anstrengelse. Han var konstant trøtt og sov i godstolen foran tven fra han kom fra jobb til han la seg. Han våknet bare lenge nok til å spise middag og få med seg TV2 nyhetene kl 21, før han gikk og la seg. En arbeidskamerat av han betrodde til meg at han også sovnet på jobb rett som det var! Han strevde seg gjennom natten med søvnapne - med tilhørende mange pustestopp. Han var aldri uthvilt. Jeg lå ofte og telte sekundene uten pusting, og var livredd for å miste han. Samtidig tenkte jeg at dette holder jeg ikke ut. Dattera vår var da to år, og han tok seg aldri av henne - han bare var på jobb, åt og sov. Det var et ”kjedelig” ekteskap. Når jeg hadde ting å fortelle fra min hverdag, kunne han gjerne sovne mens jeg snakket til han. Selv fortalte han ingenting.
Tilslutt tok jeg mot til meg og sa at nå fikk han jammen oppsøke lege. Jeg var vettskremt av alle pustestoppene, og jeg ante at jeg ville være svært tidlig enke. For meg og dattera vår, ba jeg om at han måtte få hjelp.
Han var med på det med en gang, og da skal jeg si det ble fart i sakene. Han ble henvist til sykehuset for å fjerne det legen sa var ”de største mandlene de hadde sett”… Likevel fortsatte søvnapneen, og før han ble utskrevet fikk han beskjed om å slanke seg. De veide han – og for første gang fikk han se hva han veide. Det han trodde var 120 kg viste seg faktisk å være 150 kg! Han fikk sjokk og pløyde gjennom Grete Roede boka mi. På egen hånd, av egen motivasjon la han om hele kostholdet. Det ble jo også tusen ganger enklere for meg å spise sunt også da. Jeg var jo også på vei ned… litt bremset på den tiden av graviditet…men likevel nøye med kostholdet.
Etter bare to uker var det slutt på både snorking og pustestopp. En ny mann begynte å ta form! Plutselig var han full av energi og pågangsmot! Kiloene rant av! Dattera vår fikk en kjempeleken og engasjert pappa som hadde henne med alle steder. Da sønnen vår ble født i desember 2002 var det pappaen som tok seg av det meste! Fra å føle seg som ”alenemor” med en ”lat” og uengasjert mann hadde jeg nå den mest fantastiske, omsorgsfulle energibunten av en ektemann og far til barna!
Jeg kan med hånden på hjertet si at vi har fått et nytt liv, og at jeg nå ser for meg at vi kan bli gamle sammen. Tidligere ventet jeg rett og slett bare på å bli enke. Han er bare fantastisk med meg og barna, og er aktiv som bare det! Til sammen har han mistet 60 kg! Fra 150 til 90 kg! Er det ikke fantastisk!? Han har jo hatt en gradvis liten økning nå igjen – sammen med meg over det siste året, men likevel er han under 100 og i full gang med å komme tilbake i gode kostholdsvaner igjen. Innen sommeren er han nok tilbake der han vil være!
Jeg håper dette kan være en inspirasjon for andre også. Det er i hvertfall det for meg – og det å sette ord på det slik jeg tok meg tid til nå, har om mulig økt motivasjonen min enda mer!
Lykke til alle sammen – og la dette forumet fylles av solskinnshistorier!
Skrevet av
